I Randaberg bor Kolbjørn Bø i en lys og fin leilighet med utsikt over Randaberg sentrum. Leiligheten ligger i en nybygd blokk rett ved torget. Til avtalt tid møter han meg og de to tolkene fra NAV Rogaland utenfor blokken sin og viser oss opp til leiligheten. Han manøvrerer sikkert i heis og i korridorer. Vel inne i leiligheten etter å ha vist oss rundt, setter vi oss ned for å bli kjent med Kolbjørn.

- Jeg er født og oppvokst i Randaberg. Jeg har øyesykdommen Retinis pigmentosa og har Usher type 1. Øyesykdommen ble oppdaget i femårs alderen da foreldrene mine hadde merket at jeg hadde dårlig syn. Min mor var døvelærer og min far var driftssjef i Rogaland og ordfører i fire år.

Kolbjørn har tre brødre, to er hørende, mens den yngste broren også har Usher-syndrom. 

- Broren min ser bedre enn meg og trenger ikke bruke taktilt tegnspråk, sier Kolbjørn.

Godt likt i barnehagen - men i skolen ble det vanskeligere

Kolbjørns mor har fortalt at han var godt likt i barnehagen. 

- Jeg hadde et flott ansikt med lange øyevipper. Jeg hadde det godt i barnehagen. Da jeg som sjuåring startet i første klasse i barneskolen, begynte jeg å se enda dårligere. Jeg forsto det ikke selv, men de andre barna begynte å mobbe meg for det. 

Kolbjørn var ikke redd for å si fra til lærerne om mobbingen. Rektor på skolen tok de barna som mobbet meg til hans kontor og ga de skjennepreken. 

- I skolen fikk jeg god hjelp av lærerne, men jeg følte meg likevel ensom på grunn av mobbingen. Jeg var ikke så god i de språklige fagene, men i matematikk var jeg flink og jeg elsket matematikk. Læreren min var veldig snill og oppmuntrende.

Kolbjørns foreldre hadde informert skolen om at de ikke skulle fortelle ham at han hadde dårlig syn.

- Det var ikke så godt fritidstilbud i Randaberg i min oppvekst, det gjorde at jeg tilbrakte mye tid hjemme med foreldrene mine. Jeg hadde ikke mulighet til å delta på aktiviteter som svømming med de andre barna, siden jeg ikke fikk med meg hva som ble sagt og jeg oppfattet ikke hva som skjedde rundt meg.

Elsket å gå på ski

Kolbjørn gikk på Auglend skole i Stavanger i fire år før han i 1976 flyttet til Oslo og begynte på døveskolen der.

- Jeg hadde gledet meg til å starte på døveskolen i Oslo. Men da jeg flyttet til internatet, savnet jeg foreldrene og resten av familien veldig mye. I begynnelsen var jeg trist og gråt ofte. Etter hvert ble det bedre da jeg ble mer vant til å bo i Oslo, og med tiden savnet jeg foreldrene mine mindre.

Heldigvis hadde Kolbjørn en onkel og tante som bodde i Oslo som han besøkte to helger i måneden. 

- I begynnelsen på døveskolen i Oslo var jeg godt likt av de andre elevene, men etter en stund merket de at jeg så dårlig og da startet mobbingen igjen. Jeg forsto ikke da heller hvorfor de mobbet meg, for jeg forsto fremdeles ikke at jeg hadde nedsatt syn.

På vintrene gikk Kolbjørn på ski hver dag, for skigåing likte han veldig godt. Han gikk ofte skiturer alene som han tidlig hadde blitt vant til. 

- Det var lettere for meg å gå alene siden det var vanskelig for meg å være sammen med flere personer samtidig. Når jeg ikke gikk på ski, spilte jeg fotball i friminuttene, men jeg var ikke særlig flink fordi jeg nesten ikke så ballen og jeg mistet også fort ballen. Men selv om jeg både så dårlig og hørte dårlig, så var jeg allikevel god i forsvar.

Møtte kong Olav på en uvanlig måte

Kolbjørn forteller også om et uvanlig møte med kong Olav på en av de mange skiturene med onkelen sin.

- Vi var på skitur i Nordmarka i Oslo. På en av skiturene traff jeg kong Olav, eller kanskje det er mer riktig å si at jeg krasjet med ham. Det som skjedde var at kongen skulle renne ned en bakke og jeg så ikke ham komme ned bakken og det var da vi krasjet i hverandre for han klarte ikke å stoppe eller unngå å krasje i meg. Jeg husker at jeg falt bakover i sammenstøtet. 

Kolbjørn skjønte ikke at han hadde krasjet med kongen før onkelen fortalte det. 

- Vi rakk ikke å prate med ham, men man kan si at jeg har møtt kongen og kanskje det ikke er så mange som har krasjet med ham?

På døveskolen var det et godt tegnspråkmiljø, og Kolbjørn ble dyktig i tegnspråk. Det var et mye bedre tegnspråkmiljø der enn på Auglend skole, hvor det var få tegnspråklige elever.

- Utrolig gøy med slalomkjøring

Som 13-åring lærte Kolbjørn å gå med mobilitetsstokk. Han lærte også blindeskrift samme året. Kolbjørn hadde en lærer som heter Steinar som lærte ham det, og Kolbjørn minnes at de hadde det veldig gøy sammen.

- Vi trente til og med på slalomkjøring i Tryvann, det husker jeg var utrolig gøy! Steinar sa at det var synd at jeg hadde så dårlig syn, men han sa at det ikke skulle stoppe oss fra å gjøre morsomme ting sammen, noe jeg er helt enig i.

Etter seks år på døveskolen, flyttet Kolbjørn til Stavanger for å gå på Kongstein videregående skole. Der fikk han et stipend for at han var skoleflink. Han gikk fem år der.

- Jeg vet ikke helt hvorfor jeg måtte gå to år ekstra der, men det var noen lærere som anbefalte det. I løpet av de fem årene hadde jeg også arbeidstrening og hybeltrening. Jeg forstår ikke helt hvorfor det var nødvendig, for jeg klarte å gjøre de tingene på egenhånd. Det nyttet ikke å si protestere på de to ekstra årene.

Kolbjørn var også veldig glad i datamaskinen Commodore 64. Han forteller at han oversatte tre-fire sider i et veldig høyt tempo uten å se på tastaturet. 

- Jeg laget også spill som var feilfrie.

Løftebrudd knuste datainstruktør-drømmen

Kolbjørn jobbet lenge med å realisere drømmen om å få generell studiekompetanse. Han var i dialog med fylkeskommunen om å hjelpe ham å ta de fagene han manglet for å kunne søke på høgskole for å utdanne seg til datainstruktør. Dette kom i gang, men fylkeskommunen stanset undervisningen før han var ferdig. Dermed ble drømmen om å utdanne seg til datainstruktør knust.

- Jeg har aldri helt fått rede på hva som skjedde den gangen, men det er ingen tvil om at dette var et løftebrudd fra myndighetenes side.

Mann i grå genser sitter foran en datamaskin med et vindu bak hvor persiennen er dratt ned.
Kolbjørn mener at løftebrudd knuste drømmen om å bli datainstruktør. Han har samlet mye informasjon i den saken. Foto: Sigve Nedredal.

Jobblivet

Kolbjørn har alltid vært glad i å jobbe og har i sin yrkeskarriere hatt flere forskjellige jobber.

- Jeg jobbet i kommunen i ett år. Mine arbeidsoppgaver var renskriving av håndskrevne dokumenter. Personen som ga meg oppgaver skrev de ned på en måte som var veldig vanskelig for meg å lese hva han hadde skrevet. 

Kolbjørn minnes at det var slitsomt å oversette håndskrevne tekster fra håndskrift til maskinskrevne tekster siden dette var 30-40 år siden. På den tiden eksisterte det ikke så mange maskinskrevne dokumenter.

Etter det fikk Kolbjørn jobb i SR bank hvor han jobbet i ett år. 

- Der tok jeg imot sjekker, kontrollerte dem og hentet pengene kundene skulle ta ut. Jeg vet ikke hvorfor jeg måtte slutte i jobben, kanskje det var på grunn av at jeg var på utlån fra en vernet bedrift?

Kolbjørn søkte videre på jobber og etter hvert fikk han jobb på gartneri der han pakket persille. Kolbjørn måtte slutte der fordi han hadde dratt på kurs i Oslo i noen måneder og hadde glemt å søke permisjon for de månedene han var borte.

- Da jeg kom tilbake til jobben, sa arbeidsgiver at jeg måtte slutte siden jeg ikke hadde søkt om permisjon. 

- Jeg har alltid vært en ivrig arbeidssøker, men det er ikke lett å få jobb. Arbeidskontoret har vært veldig passive med å hjelpe meg siden jeg har døvblindhet. Jeg tror det kan ha hatt betydning, for jeg har veldig stor motivasjon til å jobbe.

I dag jobber Kolbjørn i en vernet bedrift i pakkeavdelingen. Der har han jobbet i 15 år.

- Jeg føler meg feilplassert der sammen med psykisk utviklingshemmede. Det har resultert at jeg blir dårligere behandlet i døvemiljøet siden de har hørt at jeg jobber sammen med psykisk utviklingshemmede.

Fortsatt veldig interessert i datamaskiner

I pausene i intervjuet går Kolbjørn bort til arbeidsrommet for å sjekke papirer og forberede seg til neste del i intervjuet. Han viser rommer og forklarer at den er godt tilpasset ham. Han har muligheter til å justere lysinnslippet med gardiner, som gjør at han ser hva som er på skjermen når han jobber med datamaskinen.

- Jeg er veldig glad i å samle informasjon om alt som berører mitt liv. Jeg er også veldig glad i å bruke datamaskin til å lese informasjon og å ha e-postkommunikasjoner. 

Person med grå genser sitter foran en datamaskin. På veggen henger det et bilde av en familie som poserer. Til høyre i bildet vises en annen dataskjerm.
Kolbjørn har et kontor som er godt tilpasset lysmessig og han har datautstyr som gjør at han kan bruke til kommunikasjon og holde seg oppdatert. Foto: Sigve Nedredal.

Kjøpte leilighet på egenhånd

Kolbjørn forklarer at i den gamle leiligheten som er kun 200 meter unna bodde han i over 30 år.

Leiligheten som Kolbjørn bor i nå ble bygd for to år siden og han var nysgjerrig på den og dro på visning sammen med en tolk. Der møtte han selger og megler som viste ham rundt i leiligheten.

- Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle kjøpe ny leilighet, jeg dro på visningen mest av nysgjerrighet. Jeg syntes leiligheten var veldig fin og da bestemte jeg meg for å selge den gamle leiligheten og jeg kjøpte denne.

Kjøpet av den nye leiligheten og salget av den gamle leiligheten ordnet han selv, han hadde ikke behov for hjelp fra verken familie eller venner. Alt av papirarbeid gjorde han selv med hjelp av personlig assistent.

- Ingen visste at jeg hadde kjøpt leilighet før jeg spurte om de kunne hjelpe meg med flyttelasset til den nye leiligheten. De fikk sjokk da jeg fortalte at jeg hadde kjøpt leilighet, sier Kolbjørn med et smil om munnen.

Kolbjørn fikk jeg hjelp til flyttingen av en døv mann som er utdannet murer. Han var helt enig med Kolbjørn om at dette er en veldig fin leilighet. Han pratet også om hvor lett det er å bevege seg i nærområdet siden det er så godt tilrettelagt. Og at det ikke er farlig å bevege seg med tanke på trafikken.

Kolbjørn viser rundt i leiligheten og forklarer at romløsningene gjør at han lett kan forflytte seg fra rom til rom, og måten lyset kommer inn er helt optimal for ham.

- Dette er verdens beste leilighet for meg som person som har døvblindhet.

Kolbjørn inviterer også oss til å bli med til butikken. Han viser hvordan han tar heisen ned til garasjen i blokka og hvordan han manøvrerer seg mellom biler fram til rulletrappa som fører til butikken. Vel fremme ved butikken forklarer han hvordan han får hjelp av butikkpersonalet med handlingen.

To personer ser på hverandre i en butikk. Kvinnen til venstre har brunt hår og brun jakke og mannen til høyre har grått hår og mørk jakke og har hendene foran ansiktet og han holder en hvit stokk.
Kolbjørn viser butikken som er i samme blokk som leiligheten og han forklarer hvordan han gjør mathandlingen. Foto: Sigve Nedredal.

Nordisk mester i sjakk og har møtt Magnus Carlsen

I stua viser Kolbjørn stolt fram sin store samling av pokaler og medaljer. De fleste har han vunnet i sjakk, som er hans store lidenskap. Han lyser opp når han forteller om lidenskapen sin.

- Jeg begynte å spille sjakk i 13-14 års alderen. Jeg gikk på sjakkurs på døveskolen i Oslo og har elsket det fra starten.

Alle årene med sjakkspilling har gitt resultater i medaljer og pokaler, og den gjeveste fikk han i 2022:

- Det året ble jeg nordisk mester i sjakk. Jeg har også fått hederspris av kommunen på grunn av mine sjakkferdigheter. 

Bilde av en eldre mann til høyre med dress, i forgrunnen en annen mann med dress og briller man ser bakfra. I tillegg er det svart tekst på hvit bakgrunn.
Kolbjørn fikk hederspris for seieren i Nordisk mesterskap i sjakk. Foto: Randaberg kommune.

 

På sitt mest aktive i en fem-års periode spilte Kolbjørn sjakk 5-8 timer nesten hver dag, og i løpet av den tiden utviklet han seg mye som sjakkspiller. I den senere tiden har han ikke kunnet spille så mye som han ønsker siden synet har blitt dårligere syn og som gjør det vanskelig for ham å spille. 

- Jeg har tatt en pause fra sjakken fordi jeg ikke ser godt nok og da er det vanskelig å spille. Jeg skal til øyelege i Oslo for å se om det kan gjøres noe med synet mitt. 

Kolbjørn og hans ledsager var på tidenes sterkeste internasjonale sjakkturnering under Norway Chess i Stavanger. Der møtte han Magnus Carlsen og andre verdenstopper i sjakk, og han fikk alle til å skrive autografer på sjakkbrettet som han hadde tatt med.

- Magnus Carlsen husket meg da jeg hilste på ham igjen, for vi har møtt hverandre noen ganger før.

To personer holder hverandre i hendene. Personen til venstre har grå genser og personen til høyre har svart genser. De står foran et skap med pokaler, bøker og pyntegjenstander.
Kolbjørn viser med hjelp av tolk pokalsamlingen fra både sjakkmesterskaper, og forskjellige idrettsmesterskaper. Foto: Sigve Nedredal.
Skjermbilde av en facebook post der man til venstre ser en mann spille sjakk. I bakgrunnen en annen mann som også spiller sjakk. Til høyre er hvit tekst på svart bakgrunn.
Stavanger Døves Idrettsforening omtalte Kolbjørn Bøs seier i nordisk mesterskap i sjakk. Skjermbilde: Stavanger Døves Idrettsforening.

Deltatt i mesterskap i Norge og i USA

I tillegg til pokaler og medaljer fra sjakkmesterskap, ser man også pokaler og medaljer fra både friidretts- og skikonkurranser på utstilling.

Kolbjørn har trent mye i sitt liv. Han har løpt halvmaraton to ganger i Stavanger. Rekorden hans er 1 time, 34 minutter, den satt han da han var 18 år gammel. I tillegg har han også konkurrert et par ganger i 100 meter sprint der hans personlige rekord er 12,7 sekunder. Kolbjørn beskriver en av løpene i nasjonalt skolemesterskap for døve slik:

- I 100 meter sprint var jeg sist ut av startblokken, men jeg sprang forbi alle utenom han som vant. Jeg ble nummer to på grunn av dårlig balanse og dårlig syn. Han som vant, løp på 12,5 sekunder og min tid var 12,7 sekunder. Det var langdistanseløp jeg satset på, så jeg konkurrerte i sprint bare i noen få konkurranser. 

Kolbjørn var medlem i Skjalg IL i to år. Det er ikke bare i Norge han har drevet med idrett.

- Jeg ble invitert av en kvinne som var leder i Rogaland handikap idrettskrets til å bli med til USA. Hun visste at jeg løp mye som gjorde at hun inviterte meg til et skirenn som heter Sons of Norway. Jeg takket ja til invitasjonen og konkurrerte i 15 kilometersløpet som jeg vant.

Frimerkesamling - en spennende hobby

Kolbjørn begynte med frimerkesamling da han gikk på døveskolen i Oslo. Dette er en hobby han ikke har sluttet med.

- Jeg husker godt da jeg gikk på døveskolen i Oslo at en mann som solgte frimerker var veldig imponert over hvor godt jeg passet på samlingen min. Og han var alltid glad da jeg kom til ham for å kjøpe frimerker. Jeg tror han likte meg litt bedre enn de andre elevene på skolen som også samlet på frimerker.

Utsatt for seksuelt overgrep

Kolbjørn har funnet mye glede i sjakken, idretten og friluftsliv. Men han har også opplevd overgrep og motgang, noe som har satt sine spor i ham. Han har fått mye hjelp av en døveprest som har hjulpet ham med å samle informasjon og dokumentasjon om overgrepene og den dårlige behandlingen han har opplevd fra samfunnet.

- Døvepresten har hjulpet meg mye med å lese mye papirer og dokumentasjon og han har hørt min historie om det seksuelle overgrepet jeg ble utsatt for av en av nattevaktene på internatet på døveskolen i Oslo. Han har hjulpet meg å søke om erstatningskrav fra Kontoret for voldsoffererstatning i Sivilrettsforvaltningen. 

I etterkant av overgrepet har Kolbjørn gått gjennom medisinske undersøkelser og har vært på behandling hos Signo Conrad Svendsen senter. Konklusjonene i undersøkelsene var at det ikke var gjort alvorlig skade. 

- Jeg fikk avslag på erstatningskravet. 

Kolbjørn har også opplevd mange andre lovbrudd som har hatt negativ påvirkning på hans liv.

- Når man legger alle lovbruddene sammen, så blir det en veldig stor sak. Og vi enkeltpersoner må ha en måte å påvirke samfunnet, sier Kolbjørn.

Døvepresten har i tillegg til å hjelpe med ting som har skjedd tidligere i livet, også selv sett noen av de vonde tingene Kolbjørn har opplevd. Kolbjørn er veldig glad for all hjelpen og støtten han har fått. 

Kolbjørn viser permene med informasjon han har samlet og han sier at han har rundt 30 permer med informasjon.

- Synd at så få bruker taktilt tegnspråk

Under intervjuet foregår kommunikasjonen både på taktilt tegnspråk og vanlig tegnspråk. De to tegnspråktolkene fra NAV tolketjenesten bytter også på å være tolk og hjelper hverandre og Kolbjørn å forstå om det er ting som blir uklart.

For rundt 10 år siden begynte Kolbjørn å bruke taktilt tegnspråk, for det var da det begynte å bli vanskeligere å kommunisere med vanlig tegnspråk. Han synes det er synd at det er så få som vil bruke taktilt tegnspråk selv om de kan det.

Mobilitetsstokken bruker Kolbjørn hele tiden og det gjør at han kan reise med buss til for eksempel Stavanger helt alene, selv på kveldstid når det er mørkt.

- Jeg er helt nattblind. Men jeg føler meg alltid trygg når jeg reiser, så det er ikke noe problem for meg. Jeg har mange års erfaring med stokken og det gir meg en god følelse å finne frem. I tillegg så gir min kristne tro meg trygghet.

Mann med grå genser sitter foran et vindu og holder begge hendene i en kvinnes hender som man ser bakfra.
Under intervjuet veksler Kolbjørn og tolkene mellom tegnspråk og taktilt tegnspråk. Foto: Sigve Nedredal.

Uforståelig at han ikke får reise alene med fly

Kolbjørn er frustrert over at personer med døvblindhet ikke får reise alene med fly.

- Jeg blir sint og frustrert over at jeg ikke har muligheten til å reise med fly. Det får meg til å føle at jeg sitter i et fengsel.

Han forklarer at døve eller blinde kan reise med fly uten ledsager, mens personer med døvblindhet ikke har lov til det. 

- Jeg reagerer på forskjellsbehandlingen og den regelen synes jeg skal endres. 

Før flyselskapene ble strengere på reglene, reiste Kolbjørn med fly på egenhånd, både innenlands og utenlands. Han forteller at det å bo på hotell i utlandet alene heller ikke var noe problem.

Kjemper for døvblindes rettigheter

Kolbjørn kjemper for døvblindes rettigheter fordi han ser at det er mange ting som ikke er som de skal være. Han gjør det ikke bare for seg selv, men også for andre. Døvepresten i Rogaland bekrefter at Kolbjørns kamp har resultert i blant annet viktige endringer i tolkerettighetene.

Også en erfaren psykologspesialist i døvblindefeltet har fulgt Kolbjørns kamp om tolkerettighetene over flere år. Hun viser sin støtte til at personer med døvblindhet i større grad må kunne velge sine egne hjelpere og at det bør være lavere terskler og mindre byråkrati knyttet til disse behovene. I en støtteerklæring skriver hun at hun er imponert over Kolbjørns arbeid for bedre rettigheter. 

Kolbjørn innser at han ikke vil vinne alle kampene i sin levetid.

- Jeg vil at de som kommer etter meg får det lettere å leve med døvblindhet enn det jeg har hatt. Det er en viktig drivkraft for meg å kjempe for den neste generasjonen, avslutter Kolbjørn.

  • Intervjuserien “Min historie” har pågått over flere år. Nå er det totalt 17 inspirerende og tankevekkende reportasjer som du finner her.

Flere bilder og utklipp

Bilde av forside av Døves tidsskrift. Midt i bildet er en smilende dame som holder et glass. Det er tekst flere steder på bildet. Alt er i svart-hvitt.
Bilde av en reportasje med mye tekst og et lite svart hvitt bilde.
Bilde av en reportasje med mye tekst og et lite svart hvitt bilde.