Øyet og øyets anatomi

Illustrasjon av innsiden på et øye.

En enkel innføring i øyet og øyets anatomi. 

Figuren over viser de ulike delene i øyet vårt, og her kommer en nærmere beskrivelse av funksjon.

Øyelokkene og øyevippene

Øyelokkene og øyevippene er med på å beskytte øyet mot blant annet fremmedlegemer og støv.

Øyemusklene

Hvert øye har fire rette og to skrå øyemuskler som er festet til senehinnen. Samarbeidet mellom disse musklene gjør at vi kan flytte blikket svært raskt i alle blikkretninger. Samspillet mellom de to øynenes muskler er komplisert og sårbart. De seks musklene har ulike oppgaver:

  • En temporal, rett muskel drar øyet utover (mot tinningen)
  • En medial, rett muskel drar øyet innover (mot nesen eller nasalt)
  • En øvre, rett muskel drar øyet oppover
  • En nedre, rett muskel drar øyet nedover
  • To skråmuskler, den øverste dreier øyet nedover, mens den nederste dreier øyet oppover

Hjernen bruker tre av de til sammen tolv hjernenervene til å styre øyemusklene. Disse hjernenervene sørger for koordinerte øyebevegelser.

Tårefilmen

Tårefilmen er en klar, sammensatt væske på hornhinnen og øyets fremre del, som kontinuerlig fornyes og smører, fukter og skyller øyet når vi blunker. Væsken består av tre lag: lipidlag, proteiner, salter og vann. Tårefilmen har optiske egenskaper som gjør at vi ser klart.

Bindehinnen

Bindehinnen (conjunctiva) dekker baksiden av øyelokkene, legger seg så over på øyeeplet og sørger for at det blir friksjonsfri kontakt mellom øyet og øyelokkene. Den inneholder blant annet et nett med ørsmå blodårer, som først viser seg ved skader og betennelser.

Hornhinnen

Hornhinnen (cornea) er øyets fremre, gjennomsiktige del og er et av de brytende medier. Den er tynn, ca. 0,5 mm på midten, har ingen blodårer, men ernæres fra ytterkantene (ciliærarterier). Hornhinnen har en brytende kraft på ca. 46 dioptrier (46 D). (Dioptri er måleenhet for angivelse av en vilkårlig linses brytende kraft).

Fremre kammer med kammervann

Fremre kammer (camera anterior bulbi) er hulrommet mellom hornhinnens indre flate og regnbuehinnen og linsens forflate. Hulrommet er fylt med kammervann. Avløpet av kammervannet er i området mellom hornhinnen og regnbuehinnen (kammervinkelen). Kammervannet er et av de brytende medier og gir næring til hornhinnen og linsen. Kammervannet er viktig for å opprettholde et konstant trykk i øyet.

Regnbuehinne og pupillen

Regnbuehinnen (iris) er en flat muskelplate som utgjør den fargede delen av øyet. Pupillen (pupilla) er den sentrale, runde åpningen i regnbuehinnen. Når lite lys treffer øyet, utvides pupillen for å slippe inn så mye lys som mulig. Når mye lys treffer, trekker pupillen seg sammen. Fargen på regnbuehinnen er avhengig av hvor mye fargestoff (pigment) vi har der. Den kan være blå, brun eller grønn avhengig av hvilken pigmentsammensetning vi har arvet. Hver person har sine egne unike regnbuehinner.

Linsen

Linsen (lens crystallina) er en gjennomsiktig, regelmessig cellestruktur med definerte optiske egenskaper. Den er et av de brytende medier, og har en brytende kraft på ca. 22 dioptrier (22 D). Den har form som en samlelinse, det vil si at den er tykkest på midten. Linsen ligger bak regnbuehinnen.

Linsen er opphengt på en slik måte at tykkelsen og formen endres etter behov. Dermed forandres også brytningen av lyset som er på vei inn til netthinnen og den gule flekk. Dette kan sammenlignes med autofokus i et kamera. Linsen kan, ved å variere sin tykkelse, forandre linsens brytning. Dette gjør at vi får et klart bilde på netthinnen uansett avstand til objektet vi betrakter. Øyets evne til å variere brytning kalles akkomodasjon.

Optisk korreksjon (briller og kontaktlinser) må til dersom linsen ikke klarer oppgaven sin tilstrekkelig. Når man blir eldre stivner linsen, og de fleste må bruke optisk korreksjon (for eksempel plusskorreksjon i lesebriller) for å se klart på nært hold.

Glasslegemet

Glasslegemet (corpus vitreum) er en klar, gjennomsiktig væske som fyller øyets indre bak linsen og opprettholder øyets form. Glasslegemet er et av de brytende medier. For at lyset skal nå frem til netthinnen og den gule flekken, må glasslegemet være gjennomsiktig og klart.

Netthinnen

Netthinnen (retina) dekker det meste av øyets indre, har noe egenforsyning med blod, men ernæres i all hovedsak av årene i årehinnen. Netthinnen består av millioner av sanseceller. Lyset (bildets reflekterte lys) treffer netthinnen og omformes til elektriske impulser i sansecellene. Impulsene samles deretter i synsnerven og sendes til hjernen. Sansecellene kalles for tapper og staver.

Den gule flekk

Den litt ovale gule flekk (macula) er et ca. to mm stort område på netthinnen. Når lysets strålegang treffer dette området, vil bildet vi ser på oppfattes som skarpt. Årsaken er den store tettheten av tapper (ca. seks millioner i hvert øye). Den sentrale delen av den gule flekk kalles skarpsynsgropen (fovea centralis).

Årehinnen

Årehinnen (chorioidea) ligger mellom senehinnen og netthinnen. Årehinnens oppgave er å forsyne netthinnen med næring og friskt blod.

Senehinnen

Fra hornhinnen strekker den hvite senehinnen  (sclera) seg bakover, omslutter hele øyet og opprettholder øyets runde form. Senehinnen er kraftig og ugjennomskinnelig og gir god beskyttelse mot skader. Øyemusklene er festet til senehinnen.

De brytende medier

Dette er en betegnelse som brukes om de strukturene i øyet som bryter lyset (bildets reflekterte lys) før det når netthinnen. Følgende strukturer regnes med til de brytende medier:

  • hornhinnen
  • fremre kammer/forkammer
  • linsen
  • glasslegemet

Les mer

Helsenorge.no - Her finner du kvalitetssikret informasjon om sykdommer, behandling, helseråd og tjenester i helsevesenet.

NHI.no - Norsk helseinformatikk. Nettsider om helse. Basert på oppslagsverket Norsk Elektronisk Legehåndbok (NEL).

Store medisinske leksikon - Øynene