Øret og ørets anatomi

Organet øret har som hovedoppgave å omforme bevegelse i luft (trykkbølger) til elektriske signaler slik at hjernen vår skal forstå hva som skjer. 

Trykkbølgene fanges opp av det ytre øret og føres gjennom øregangen inn til trommehinnen. Trommehinnen settes i bevegelse og overfører signalene til ørebenskjeden i mellomøret.

Via det ovale vinduet føres signalet videre inn i sneglehuset (cochlea). Her finnes sanseceller (hårceller) som omdanner signalet til elektriske impulser. Disse impulsene blir sendt videre gjennom hørselsnerven via hjernestammen opp til hjernen, og vi registrerer at der er lyd. Etter dette fortolker hjernen hvilken lyd vi hører og hvilken betydning den har. Vi hører.

Det ytre øret består av øremuslingen og øregangen frem til trommehinnen. I det ytre øret beveger lydsignalet seg i form av en trykkbølge med vekslende svingninger og styrke. Det ytre øret har en beskyttende effekt på trommehinnen og det bakenforliggende følsomme mellomøret og det indre øret.

Øremuslingen

Øremuslingen er den ytterste, synlige delen av øret. Formen og størrelsen på øremuslingen varierer fra individ til individ. Øremuslingen samler lydbølger og gir en liten forsterkningseffekt, men forsterkningen er begrenset til de høye frekvensene.

Hos små barn er øremuslingen og øregangen betydelig mykere enn hos voksne. Øremuslingene vokser hele livet.

Øregangen

Øregangen er ofte lett s-formet og varierer i dimensjon og utforming fra person til person. Øregangen utgjør et resonansrom for lyd som tilføres gjennom den ytre åpningen. Huden i den ytre delen av øregangen har både kjertler og hår. Kjertlene utsondrer ørevoks. Både hår og voks kan være med på å skape hindringer for lyd.

Mellomøret består av trommehinnen og ørebenskjeden. Mens lyden i øregangen består av bevegelse i luft, blir den i mellomøret overført til en mekanisk bevegelse. Trommehinnen vibrerer og overfører bevegelsen til ørebenskjeden.

Trommehinnen

Luftbølger som presses inn gjennom det ytre øret når inn til trommehinnen, som vibrerer mot ørebenskjeden. Trommehinnens bevegelser er avhengig av frekvensen på lydbølgene. Den tynne trommehinnen som er ni millimeter i diameter, trenger en relativt stabil temperatur og fuktighet for å fungere best mulig.

Ørebenskjeden

Ørebenskjeden består av hammeren, ambolten og stigbøylen, som er små ben som er festet til hverandre. Ørebenskjeden er festet til trommehinnen i den ene enden og til det ovale vinduet i den andre enden.

Mellomøremusklene

Mellomøremuskelen (stapediusmuskelen) påvirker ørebenskjeden på ulike måter. Blant annet trekker den seg sammen når vi snakker og demper dermed lyden av vår egen stemme. Den kan også utløses refleksmessig av lyd i omgivelsene.

Mellomørets trykkregulering

Bevegeligheten i trommehinnen er best når trykket i mellomøret ligger nært trykket utenfor øret. Vi hører dermed best når trykket innenfor og utenfor trommehinnen er ganske likt. Når vi åpner og lukker kanalen til svelget (øretrompeten) ved å svelge eller gjespe, utlikner vi forskjellen i trykk mellom mellomøret og luften omkring oss. Da opplever mange at hørselen blir bedre.

Det indre øret består av balanseorganet og sneglehuset. De er formet som labyrintliknende systemer av væskefylte kanaler og hulrom.

Balanseorganet (likevektsorganet/vestibularis)

Balanseorganet med buegangene er et organ som opprettholder likevekt og den romlige orienteringen.

Dette skjer ved registrering av stillingsforandringer av blant annet hodet, øynene eller musklene.

Når likevekten påvirkes, sendes det nerveimpulser via hjernen til muskulaturen for å gjenopprette likevekten ved å forandre kroppens holdning eller stilling.

Sneglehuset (cochlea)

Sneglehuset (cochlea) er et snegleformet legeme, som består av tre parallelle ganger eller kanaler. Gangene har spiralform og går rundt midten av sneglehuset omtrent som gjengene på en skrue.

Når stigbøylen vibrerer mot det ovale vinduet, vil det oppstå trykkendringer som setter væsken og hårcellene i sneglehuset i bevegelse.

I tilknytning til hårcellene sitter hørselsnerven som fanger opp signalene og sender dem videre i form av elektriske impulser.

Hårcellene

Hårcellene i balanseorganet og hørselsorganet (det cortiske organet) har en relativt lik grunnleggende funksjon.

På toppen av hver celle er det en hårbunt med mekanisk følsomme sensorer (stereociliene). Hårbuntene omgis av væske (endolymfe), mens resten av cellene er dekket av en annen væske (perilymfe). De har ulik spenning. Væskene sammen med hårbuntenes bevegelser skaper elektriske impulser som videreformidles til hørselsnerven.