Verdensdagen for psykisk helse

Tekst: Gro Hallan Tønsberg 

I inspirasjonsheftet til Verdensdagen står det: «På grunn av koronapandemien har 2020 og starten av 2021 vært preget av sosial distanse, isolasjon og usikkerhet. Skoler, universiteter, arbeidsplasser og fritidsaktiviteter har blitt stengt ned, og hele befolkningen har måttet omstille seg til et liv uten faste sosiale holdepunkter, fravær av venner og familie, hjemmeskole, hjemmekontor og manglende fysiske holdepunkter, rutiner og møteplasser. Studier viser at koronapandemien har ført til at flere opplever hverdagen som psykisk belastende, og den har ført til en to-til-tredobling av symptomer på angst og depresjon».

Mange og lange måneder med sosial avstand, isolasjon og usikkerhet har satt sine spor i samfunnet. Folkehelseinstituttets undersøkelse om smitteverntiltak, livskvalitet og psykisk helse fra vinteren 2020, viste at flere har slitt med ensomhet og psykiske plager i denne perioden. Mennesker med stor sårbarhet ser ut til å merke konsekvensene av pandemien spesielt godt, men for noen er også isolasjon og sosial avstand en del av virkeligheten hver dag hele året.

Mange mennesker med døvblindhet opplever isolasjon hver dag - ikke bare under en pandemi. Den nordiske definisjonen av døvblindhet peker mot tre spesifikke områder som kan føre til isolasjon: Kommunikasjon, tilgangen til informasjon og muligheten til å bevege seg fritt. Når fjernsansene syn og hørsel blir så nedsatt at den ene sansen ikke kan kompensere for den andre, blir berøringssansen en viktig kanal for tilgang til og kontakt med omverdenen.

Da Norge i mars innførte smitteverntiltakene som hindret fysisk kontakt, ble personer med døvblindhet berørt på en helt spesiell måte, fordi tiltakene innebar en ytterligere innskrenkning av muligheten til å kommunisere, få tilgang til informasjon og bevege seg fritt og trygt. For veldig mange innebar pandemien å måtte leve med døvblindhet i en ny virkelighet.

Anbefalinger om å «holde avstand» skapte en motsetning mellom rådene vi fikk fra helsemyndighetene og det behovet for fysisk nærhet og kontakt som mennesker med døvblindhet har på grunn av sansetapene. Kroppskontakt og berøring er en forutsetning for å kunne kommunisere, nyttiggjøre seg ledsager, døvblinde-tolkning og personlig assistanse, ikke minst er mange barn og unge er avhengige av at nærpersoner kommuniserer på en kroppslig måte. Når restriksjoner hindrer et menneske i å bruke nærsansen berøring i kontakt med andre skapes en avstand som er større en den «en-meteren» som mange av oss har blitt vant til.

Pandemien har vært en påminnelse for oss om utfordringene ved isolasjon og ensomhet. Ikke minst har det vært tankevekkende at personer med døvblindhet ikke har opplevd så stor forskjell på koronatiden og hvordan de har det til vanlig.

Det er derfor et fortsatt samfunnsansvar å sikre tilgang til aktiviteter, i et likeverdig samarbeid med de berørte. I den nordiske definisjonen av døvblindhet poengteres dette om et tilgjengelig samfunn:

• Tilgjengelige kompetente kommunikasjonspartnere 
• Tilgjengelig spesialisert døvblindetolkning, som består av tolkning av tale, beskrivelse av omgivelsene og ledsagning 
• Tilgjengelig informasjon for alle
• Menneskelig støtte for å lette hverdagen
• Tilpasset fysisk miljø 
• Tilgang til teknologiske løsninger og tekniske hjelpemidler

I mars hadde vi en egen fokusuke om aktivitet, etter et seigt år med mye stillstand og usikkerhet på grunn av koronapandemien. Les mer om denne uka i aktueltsaken Aktiv innspurt.