Sin egen herre

Ness bor sammen med kona si Ingebjørg i Angedalen, noen kilometer utenfor Førde sentrum. Vi besøker ekteparet i slutten av april. Våren har kommet til Vestlandet, selv om jordene rundt den blå eneboligen deres ennå er ganske snødekte. Inne i huset har Ingebjørg ordnet med kaffe og smurte rundstykker til oss. Hun fungerer som tolk og støtte gjennom hele intervjuet. Ness begynner å fortelle om hvorfor han er blitt døvblind. Historien går tilbake til 1972, da hypofysen som er en kjertel i hodet, begynte å trykke på synsnerven hans. Årsaken til problemet viste seg å være en svulst.

- Jeg kjørte bil til legen min den dagen det ble oppdaget, jeg følte at noe var galt. Jeg hadde fått tunnelsyn, og så ikke lenger noe til sidene, bare rett fram. Det ble den siste kjøreturen min, forteller Ness med klar og tydelig røst. Han måtte opereres og synet hans ble ytterligere redusert.

I 1980 blusset problemet opp igjen, han måtte opereres på nytt. Denne gang ble hele hypofysen fjernet, med det resultat at synet stabiliserte seg. Men i 1992 skjedde det noe uventet: Ness skulle ta telefonen da han plutselig oppdaget at han ikke hørte summetonen.

- Ja, det kom helt plutselig, ingen kan svare på hvorfor det skjedde. Jeg kan huske at det hadde vært litt skurring i det venstre øret, de siste dagene før det skjedde. Men jeg hadde ikke merka noe hørselstap før det var helt stilt på det øret.

- Hvordan tok du det?

- Jeg husker ikke alle detaljene, det er jo lenge siden nå. Jeg fikk vel litt panikk, siden jeg allerede hadde dårlig syn og var veldig aktiv den gang. Jeg sprang mye og var med på maraton. Springinga måtte jeg slutte med når jeg ikke lenger kunne høre bilene bak meg.

Etter hvert ble også hørselen hans dårligere på det andre øret. I dag har han meget svekket hørsel på begge ørene, samt dårlig balanse. Han forteller at han har blitt tatt for å være beruset når han har gått ved veien.

Ness har opplevd dramatiske endringer i sitt liv, her sitter han ved spisebordet i stua si og forteller nøkternt om alt som har skjedd. 

Ness jobbet i Posten da alle disse dramatiske endringene skjedde i livet hans. Etter den første operasjonen ble han sykemeldt og borte fra jobben sin i ett år. Da han kom tilbake kunne han ikke lenger sitte i skranken på postkontoret i Førde, i stedet ble han satt til å følge med på kontorets interne postkasser. Senere ble han lageransvarlig med ansvar for innkjøp og kontorutstyr.

- Jeg jobbet blant annet med blankett-lageret med over tusen forskjellige blanketter. Da lå store deler av posten i Sogn og Fjordane inn under Førde postkontor. De andre kontorene bestilte det de trenge fra oss og jeg sendte ut til dem. Det var et ganske interessant arbeid.

Men i 2002 ble postlageret flyttet til Bergen. Ness mistet jobben og ble ikke lenge etter uføretrygdet.

- Jeg kan huske at jeg lurte voldsomt på hva det nå skulle bli til for meg …

Løsningen lå bokstavelig talt rett utenfor ytterdøra. Ness bor midt i et stort skogsområde og han har gode naboer. De har gitt ham fri tilgang til å drive med skogsarbeid.

- Dette har blitt en hovedaktivitet for meg, noe som har gjort at jeg ikke har savnet Posten i det hele tatt. Det har vært et veldig fint liv å gå i skogen og samle inn ved. Jeg er ekstremt heldig som bor som jeg gjør her i dalen. Hvis jeg hadde bodd i bustadfelt nede i sentrum, ville hverdagen min blitt en helt annen. Da hadde det vært tungt å miste arbeidet og bare gå hjemme, forteller Ness, som stort sett er i skogen hver dag.

- Vi har en god del snø ennå, men den er helt råtten. Det gjør det vanskelig å være i skogen nå om dagen. For noen uker siden var det flott skare her, snøen var knallhard og jeg kunne sage ned flere flotte bjørker nede ved elva. Jeg har begynt å kløyve noe av det som jeg har samlet inn tidligere i vinter og i fjor høst.

Nedenfor huset til Ness står det mange rekker med oppsamlet ved. All veden har han selv hugd, kløyvd og stablet. 

På en vanlig dag jobber Ness gjerne fire-fem timer i skogen, mens de gangene han samler inn ved kan en arbeidsøkt vare opptil 10-12 timer.

- Å sage ned store trær og se at dette får jeg til, gjør meg veldig glad. Jeg liker å kunne arbeide ganske hardt, uten å få vondt i ryggen, forteller Ness som er opptatt av fysisk aktivitet i hverdagen. Han har et eget treningsrom og personlig rekord på maraton på sterke tre timer og tolv minutt.

Hørselsvern hører med når Ness jobber ute. Han bruker slegge og kile når han kløyver stokkene til passelige vedkubber. 

Hvis forholdene ikke ligger til rette for skogsarbeid, går han seg gjerne en tur rundt i bygda, i en time eller to.

- Turene mine blir ofte etter jeg har spist middag, sånn i tre-firetida. Før pleide jeg å gå herifra og ned til Førde sentrum og hjem igjen nesten hver dag. Folk stoppa ofte og tilbydde meg skyss, da pleide jeg bare å si: Nei takk, det er helse i hvert steg!

Ness ble registrert døvblind på midten av nittitallet, og på samme tid kom han i kontakt med Statped i Bergen. Han fikk da blant annet et forstørrelsesprogram til datamaskinen sin, som han karakteriserer som en revolusjon. Med hjelp av dette programmet kan han enkelt følge med på lokale og nasjonale nyheter via internett.

- Jeg hadde prøvd tidligere med vanlig dataskjerm og det var helt håpløst. Jeg har også teleslynge til fjernsynet, men den er ikke bra nok lenger, sier Ness og forteller at det har blitt litt bedre etter at den ene sønnen hans fikk koblet til et par ekstra høyttalere til TVen hans.

- Da får jeg i alle fall med meg en del av det som blir sagt. 

- Kan du si noe mer om din kontakt med tjenesten?

- Jeg føler vel at jeg ikke har hatt så mye nytte av den, svarer han og utdyper: - Det var jo bra da jeg fikk forstørrelsesprogrammet, og like etterpå selvfølgelig. Men hvorfor skal det være selvsagt at man reiser ut en gang i året, prater og lurer på hvordan det står til og sånt? Jeg syns det er litt dårlig bruk av ressurser. Det er ikke nødvendig, de bør heller besøke folk etter behov. Jeg syns det er bedre at folk selv ber om hjelp. Jeg ser jo at det er mange tilbud med kurs, konferanser, samlinger og sånne ting. Men det er jo helt uaktuelt for min del.

- Hvorfor det?

- Jeg føler at jeg ikke har noe behov for det. Jeg har liksom tilpasset meg hverdagen min her, og det fungerer veldig bra. Her spiller jo plassen jeg bor på veldig mye inn, det vet jeg. Slik det er i dag føler jeg lite behov for støtte og oppfølgning. Jeg har den støtten jeg trenger gjennom kona mi, sier han og understreker at hvis han hadde vært alene, ville situasjonen vært ganske annerledes for ham.

- Da hadde nok behovet mitt for besøk og prating vært mye større. Jeg er veldig glad for å ha henne her, sier han og snur seg mot kona si. – Hennes verdi kan ikke måles, det er en enorm psykisk betydning å ha et menneske ved siden av seg. Uten henne i hverdagen kunne det blitt tunge tider for meg.

- Jeg syns det er tungt å ikke kunne snakke ordetntlig med barnebarna mine, og ikke alltid forstå hva de sier til meg. 

Familien betyr veldig mye for Ness. Alle hans tre sønner har etablert seg i nærheten og kommer ofte på besøk med sine familier. Han er meget opptatt av å ha et godt forhold til dem. Livet består samtidig av kontraster.

- Når vi har besøk og selskap og sånt, er jeg helt utenfor. De andre sitter og prater og har det kjekt, mens jeg hører bare dur. Jeg får ikke med meg ett eneste ord…, sier han og forteller at han prøver å styre unna en del sosiale situasjoner.

- Det er jo da jeg opplever ekstra problemene mine. Sånne situasjoner er deprimerende og dem prøver jeg å unngå. Men kanskje barnebarna min har bursdag og sånt, da blir det ofte selskap og da stiller jeg opp på grunn av dem. De forstå jo ikke helt problemet mitt, og de ville vel synes det var trist hvis bestefar ikke kom…

- Jeg må liksom søke etter og konsentrere meg om det som er positivt, selv om mange selskap kan være triste opplevelser for meg.

- Du savner altså mye av det sosiale livet?

- Ja, på enkelte områder og det er jo noen personer som jeg gjerne skulle pratet mer med. Jeg savner å ha skikkelig omgang med andre, det er klart. På en måte har jeg lært meg med årene å bli en egoist og bare tenke på min egen situasjon. For hvis jeg bare hadde satt meg ned, sutra og blitt deprimert, da hadde ikke bare jeg blitt rammet, men også kona mi. Og det ville heller ikke vært lett for sønnene våre og måtte se på at jeg hadde det tungt…

Som tidligere politiker har Ness hatt mange spennende møter. Her viser han fram et bilde fra en av de gangen han har hilst på Carl I. Hagen, tidligere leder av FrP. 

Ness er tidligere Frp-politiker og satt i kommunestyret i Førde i ti år. På grunn av hørselsproblemene måtte han gi seg på midten av 2000-tallet. Han er fremdeles medlem av partiet og kommer jevnlig med innspill. Engasjementet er der fremdeles og han savner det politiske spillet.

- Ja, det var veldig kjekt å være med å krangle og slåss om forskjellige prosjekt. Men når man ikke lenger hørte hva motstanderen sa, da ble det helt håpløst. Jeg skulle gjerne vært aktiv politiker enda. Jeg føler at det er mange ting å ta tak i, både her lokalt og nasjonalt, sier han og nevner flere veiprosjekt i kommunen som han er kritisk til. 

- Jeg skriver ganske ofte leserinnlegg i lokalavisa, da får jeg lufta meningene mine. Jeg liker å skrive, og det er veldig fint at lokalavisa tar inn tekstene mine. Da kommer igjen forstørrelsesprogrammet på dataen min til nytte, uten det så hadde det vært umulig for meg å skrive.

Stort sett hver kveld løser Ness kryssord på hjemmekontoret sitt, som med alle sine bilder og gjenstander vitner om et liv med mange spennende møter og opplevelser.

- Kryssord er en veldig fin hobby å ha, jeg sender inn omkring ti kryssord i uka, sier han og forteller at han også er veldig begeistret for musikk.

- Jeg har Spotify på datamaskinen min, og så har jeg en sønn som driver databutikk. Han har skaffa meg spesialhøyttalere med bassforsterker, sånn at jeg får veldig flott utbytte av musikken. Det har var helt håpløst før, vanlige høreapparat får ikke med seg skikkelig bass. Jeg hadde ikke så mye glede av musikk før, men etter disse nye høyttalerne så ble det en helt ny opplevelse for meg.

- Hva slages musikk liker du?

- Det jeg likte på 60-70-tallet. Smokie er kanskje det bandet jeg liker best av alle. Så har vi det The Byrds, og ellers det vi kaller popmusikk. Jeg blir aldri lei av den musikken jeg liker.

Ness viser fram hvordan han løser kryssord på datamaskinen sin. - Det ble en helt ny hverdag for meg, den dagen jeg fikk et forstørrelsesprogram. 

Av sport er Ness spesielt interessert i fotball og skihopping. Han følger mye med på dette og syns det er kjekt når de norske gjør det bra. Lokalfotball følger han også nøye med på, selv om han ikke har vært på Førde stadion på mange år.

- Jeg får sett noe på TVen min, den er jo ganske stor, hele femti tommer. Der får jeg et brukende bilde, sier han og kommer inn på et tema plager ham: Bakgrunnsstøy under TV-sendinger. 

- Dette har blitt et stort problem for meg. Ta for eksempel når programlederne skal lese opp oversiktene av saker de skal ha på nyhetssendinga, da er det noe slags musikk i bakgrunnen, jeg kaller det bare støy. Jeg har tatt det opp med NRK og de takket og kalte meg en nyttig lytter. Men bakgrunnsstøyen kaller de bakgrunnsteppe for å få mer driv over sendinga og at de kommer til å fortsette med det...

- De hører ikke på meg, men de syns det er kjekt at jeg sier ifra. Jeg irriterer meg grenseløst over dette. Derfor har jeg stort sett slutta med å se på nyheter på fjernsynet.

Vi må inn på temaet hjelpemidler, selv om Ness klarer seg imponerende godt på egenhånd. På spisebordet foran oss ligger en samtaleforsterker, den bruker han mye. Når han ser på tv eller dataskjerm bruker han vanlige solbriller, siden han er ømfintlig for skarpt lys. Han har også noen spesielle luper til lesing.  Tolk-ledsager-tjenesten har han ikke benyttet seg av ennå. 

- Jeg har aldri brukt tolk. Jeg ser i dette Synhør-bladet at det er mye snakk om tolketjenesten. Du har de som trykker deg på fingrene, taktil tolkning, ja. Kona mi er alltid med meg hvis jeg må på legekontoret. Da må hun være tolk. Det er helt nødvendig, for det kan være veldig vanskelig for meg å forstå hva som blir sagt. Noe få stemmer er greie å oppfatte, mange andre ikke.

- Bruker du tegnspråk?

- Nei, det er jo helt håpløst når jeg ser så dårlig. Jeg ser av og til at de har tegnspråknyheter på fjernsynet, men det skjønner jeg ikke noe av.

- Hva med hvit stokk?

- Joda, det bruker jeg, men bare når jeg er i Førde en tur og innom butikker og sånt.

- Kunne du tenke deg å ha førerhund?

- Nei, hunder er jeg allergisk mot, selv om vi hadde hund hjemme når jeg var liten. Nei, de er sørgelige udyr, sier han og møter motstand fra kona si. «Vi hadde en leieboer i fjorten år med verdens snilleste hund, ikke sant?» - Joda, hundeeierne er ofte verre enn hunden, det er så mye ansvarsløshet at det er nifst. «Sånn var i hvert fall ikke ho i kjelleren vår», svarer Ingebjørg tilbake. - Nei og hunden hennes gikk aldri uten bånd. Hun hadde full kontroll og hunden var snill som et lam. Mens andre, så fort de kommer ut av sentrum så slipper de hunden løs, huff.

- Jeg tenker mye på den teknologiske utviklingen, vi blir på mange måter mer og mer utestengt. Jeg syns man burde satt på noen bremser på dette området. 

Utviklingen av teknologi og mangel på universell utforming i samfunnet, er typiske tema som opptar Ness.

- Snart er jo mobiltelefon like viktig for folk som mat. I alle sammenhenger er den med og for meg er den helt håpløs. Jeg hører at det er snakk om at kontantene skal vekk, da vil folk med dårlig syn være helt hjelpeløse. I alle år har jeg kunnet betale i resepsjonen på legesenteret og gått glad hjem igjen. Men nå har de fått en elektronisk betalingsterminal, dermed må kona mi hjelpe meg med det og... Det er et enormt minus.

- Jeg syns den teknologiske utviklingen er litt skremmende. Vi som har et problem blir mer og mer utenfor, selv om myndighetene hevder at det er stikk motsatt. Hva skjer med målet om universell utforming og tilgjengelighet for alle?

- Bruker du de nye sosiale mediene, som Facebook?

- Nei, det greier ikke jeg. Jeg har prøvd, men det ble vanskelig. Jeg har for så vidt tenkt å prøve igjen. Men hvis det ikke går igjen, så blir det liksom en ekstra belastning. Jeg vet ikke helt, jeg føler at jeg greier meg godt uten, engasjementet øker i stemmen hans igjen.

- Det irriterer med voldsomt at journalister er så venstrevridde, det er helt nifst. Jeg har sett meningsmålinger som viser at FrP ikke hadde vært på Stortinget, hvis bare journalister hadde hatt stemmerett. Dette ser jeg på som en utfordring for demokratiet, mediene er altfor ensidige i nyhetsformidlingen. Det gjelder både NRK, TV2 og avisene.

- Dette er tema som ofte diskuteres på Facebook.

- Ja, det blir det vel. Jeg har kontaktet Norsk journalisthøgskole og spurt om det er en bevisst måte å utdanne journalister på. Men de svarer ikke…

Han er allergisk mot reising, ifølge seg selv. Likevel er han ikke i tvil, når han blir spurt om hva som er hans største reiseønske, hvis han måtte velge en plass.

- Jeg har to: Fisketur i Saltstraumen og tur til Island. Hadde jeg vært tjue år i dag, ville jeg sikkert likt å ligge i sanden på Kanariøyene, men det frister ikke i det hele tatt nå.

- Hva lokker med Island?

- Det samme som i Saltstraumen, fisking. Jeg har lest en del om Island og min eldste sønn har vært der på villmarkstur. Før i tida var jeg voldsomt opptatt av fisking. Nå har jeg fått så dårlig balanse at det rett og slett er farlig for meg å gå langs elve- og vannkanter, sier han og forteller om tidligere fisketurer som har gitt ham stor glede.

- Men hvis du var nødt til å reise til en sydhavsøy, hvilke tre ting ville du hatt med deg?

- Ingebjørg, hjemmelaga hyllebærvin og solkrem!

- Har du du noen tips eller råd til andre som er i en lignende situasjon som deg?

- Mitt viktigst tips er at man må konsentrerer seg om det som det er positivt og gjøre det man liker å holde på med. Prøv å unngå deprimerende situasjoner. Jeg vet at dette med plassen jeg bor på har mye å si, for hadde jeg bodd i en storby ville hverdagen min vært en helt annen. Det kan derfor være litt vanskelig å overføre det som er bra for meg til andre. Uansett, det verste man kan gjøre er å sette seg ned og gruble. Det er dårlig medisin. Et godt ordtak sier: En optimist finner alltid noe å glede seg over.

Fakta om Jostein Ness: 

• 69 år, født i 1949
• Bor i Angedalen, Førde kommune
• Gift, tre sønner
• Pensjonist og skogsarbeider
• Jobbet i Posten i 34 år
• Ble identifisert som døvblind på midten av nittitallet
• Tidligere kommunestyrerepresentant for Fremskrittspartiet
• Følger med på alt av nyheter, minst to ganger om dagen
• Liker å skrive leserinnlegg og løse kryssord

 - Jeg har alltid hatt aktiviteter å holde på med, så fremst vær og snøforhold tillater det. Og vi er jo to her!