Måker seg frem

I vår spalte Rådgiverpraten ønsker vi å få et innblikk i arbeidshverdagen til NKDBs rådgivere. Det kan handle om stort og smått. Hva de er opptatt med for tiden, hvilke kvaliteter en bør ha som rådgiver i døvblindefeltet og om de har opplevd noe morsomt i jobben. 

Mange har et anstrengt forhold til tette snøbyger, andre ser humoren og får energi av det samme:  

- Statpeds Nina Sellæg og jeg hadde det ganske morsomt da vi skulle komme oss ut av snøkaoset på E18 for et par uker siden. Vi fikk faktisk også tilbud om å overnatte hjemme hos koordinatoren til brukeren vi hadde kurs hos. Ekstraordinære hendelser gir jo en egen stemning, forteller Bondahl som jobber mest med personer som har ervervet døvblindhet.

- Hva vil du si er viktige kvaliteter for en rådgiver innen døvblindefeltet?

- Evne til å sette seg inn i den enkeltes situasjon, og være fleksibel i forhold til hvilken støtte den enkelte har behov for der de er. Samt det å ha et ryddig og godt samarbeid med de ulike instansene rundt brukeren.

- Tenker du på noe spesielt?

- I møte med mine brukere opplever jeg ofte at kommunene er sene med å behandle søknader, og følge opp lovpålagte tjenester. Dette gjelder blant annet mobilitetsopplæring og tilrettelegging i hjemmet. De som arbeider med dette i kommunene er ofte presset på tid og sier de skulle ønske at flere klaget, slik at de i større grad fikk løftet behovet for å prioritere gruppen med syns- og hørselsnedsettelser.

- Okei.

- Men det er ikke enkelt for våre brukere å komme i kontakt med rette instanser i kommunene. Å skrive og sende klager er krevende, derfor bistår jeg flere med dette akkurat nå.

- På hvilken måte har koronapandemien påvirket din arbeidshverdag?

- De fleste av mine brukere kan føre en samtale per telefon, så det har vært en stor fordel for meg i oppfølgingen. Samtidig bor mange alene, noen uten nære pårørende, så de blir lett isolert. De er også helt avhengige av at teknologien, som høreapparat, mikrofoner, mobiltelefon og så videre, fungerer godt, for å kommunisere med omverdenen.

- Har det gått bra?

- Det er jo ikke alltid det fungerer problemfritt, og det er igjen viktig at hjelpeapparatet i kommunene tar sitt ansvar alvorlig. Det er de som er nærmest brukerne. Jeg trives ellers greit med hjemmekontor. Jeg fikk mer tid til å oppdatere meg faglig da det var full nedstenging. I høst har vi rukket mye utadrettet arbeid, med grunnkurs i døvblindhet, møteplasser og hjemmebesøk, før samfunnet stenger delvis ned igjen.

- Hvordan takler du motstand?

- Det kommer vel an på hva det dreier seg om. Utfordringer i jobben er nok mest noe som trigger engasjement. 

- Hva liker du best med ditt yrke?

- Det er utrolig givende å bli kjent med og jobbe sammen med de menneskene jeg møter i jobben min! Jeg blir både ydmyk og imponert over hvordan personer som har mistet både syns og hørsel takler livet på ulike måter.

- Hvem er ditt forbilde i jobbsammenheng og hvorfor?

- Da velger jeg min kollega, Gunilla Henningsen Rönnblom. Hun har jobbet med personer med døvblindhet i cirka 40 år, og er like engasjert! Det er alltid spennende å lufte problemstillinger med henne. Hun lar seg engasjere, er kunnskapsrik, erfaren og kreativ. Hun er også utrolig god til å gjøre seg selv tydelig for brukere, ved å sette ord på det som skjer i henne, og synstolke omgivelsene. Jeg ser at det gir god dynamikk i samspillet.

- Hvis du får velge, foretrekker du varm lunsj eller matpakke?

- Varm lunsj. Noe vi ikke har mulighet til å kjøpe her, og jeg tar meg ikke tid til å lage det selv.

- Og hvilken app klarer du deg ikke uten på jobb?

- Google Maps!

• Rådgiver ved Signo skole- og kompetansesenter
• Jobber med ervervet døvblindhet, utredning, rådgiving veiledning og kurs
• Begynte å jobbe som rådgiver i 2019, med kontor på Signo i Andebu
• Har også tidligere jobbet for Signo, ett år i Andebu og to år på Nordstrand
• Utdannet sosionom og har helsepedagogisk veiledningsutdanning «Livsstyrketrening»
• Har arbeidet som veileder og sosialkonsulent, blant annet i NAV, fengsel og attføringsbransjen

«Ekstraordinære hendelser gir jo en egen stemning.»