Hest i terapi: Mestring og selvtillit

Et unikt samspill mellom hest og menneske skjer gjennom denne terapien. Thorbjørn Haldorsen har jobbet med dyreassistert terapi i 30 år ved Signo Grantoppen i Andebu, og han beskriver hvordan hester gir personer med døvblindhet en følelse av mestring og frihet. 

- Det er som å være i en båt i bølgene, hvis du flyter med og ikke gjør motstand, så får du en fin bevegelse som gjør at du føler en frihet, sier Thorbjørn.

Personer med døvblindhet viser ofte en naturlig evne til å tilpasse seg hestens bevegelser, uten instinktet om å forsøke å kontrollere situasjonen som mange voksne gjør når de blir engstelige på hesteryggen og som ødelegger den naturlige rytmen. 

- Dette gjør dem svært harmoniske og til stede i øyeblikket, noe som er avgjørende for at hesten skal føle seg trygg.

I tillegg til de fysiske fordelene som ridning gir, som forbedret balanse og muskelstyrke, bidrar hester også til å skape ro og harmoni. 

Thorbjørn forklarer at hestens bevegelser stimulerer kroppen som en rask spasertur i skogen. Dette er en form for fysisk aktivitet en del personer med døvblindhet ikke kan oppleve, men med hest er det mulig.

- Jeg snakket en gang med en fysioterapeut som sa at hvis han skulle gjøre det samme som hesten gjør, så hadde det gjort så vondt at det ikke hadde vært sikkert at jeg hadde kommet på flere fysioterapeut-timer. Strekkingen og vridningen av kroppen fra hestens bevegelser er både gøyale og lystbetonte, samtidig som de gir viktig fysisk stimulans. Da glemmer man smerten og ubehaget som kan være ganske heftige.

Hester er rolige og harmoniske skapninger og dette smitter over på de som rir. Det oppstår en nærhet, trygghet og varme mellom den som rir og hesten som er et stort dyr.  

Under intervjuet følger artikkelforfatteren med til stallen for å se forberedelsene som gjøres før de første elevene kommer. Thorbjørn forklarer at ved å ta morgenstellet sjekker han hvilken sinnsstemning hesten er i og at han og hesten med morgenritualet “logger” hverandre på slik at de begge er på samme bølgelengde for å samarbeide best mulig når elevene skal ri.

For at en døvblind person skal føle seg trygg på hesteryggen, må det brukes tid på å bygge tillit til både hesten og omgivelsene. Thorbjørn forklarer at det er viktig å gi rytterne tid til å bli kjent med hesten gjennom berøring og tilstedeværelse før de setter seg opp på hesten. 

Han fremhever et viktig prinsipp i hesteterapi: “Act like you have all day and it will probably take 15 minutes. Oversatt til norsk blir uttrykket "Lat som om du har hele dagen, så tar det antagelig 15 minutter." 

Dette prinsippet viser hvor viktig det er å bruke tid på å skape trygghet for rytter og hest. Dette fører ofte til raskere tilpasning og positive opplevelser.

En spesiell dimensjon ved hesteterapi for personer med døvblindhet er opplevelsen av at hesten blir en forlengelse av kroppen og en ledsager som skaper trygghet og harmoni. 

- Når vi rir, så har vi noen øyeblikk hvor vi føler at vi smelter sammen med hesten og blir ett.

For personer med døvblindhet kan ridning være et av de få stedene hvor de opplever full frihet uten menneskelig ledsaging, der hesten tar rollen som en stille, trygg følgesvenn.

Denne aktuelle dagen er det planlagt to rideturer på formiddagen. Det er en regnværsdag og da er det nærliggende å tenke at rideturene blir mindre givende. Det trenger det ikke å være, for regn og friskt vær gir ofte bedre kontakt med elementene som kan gi en ekstra dimensjon for personer med døvblindhet.

Den første eleven er en voksen dame som har ridd i mange år. Dagens valgte rute er en runde i området rundt Sukke gård på stien kalt “Huttiheita”. Under hele turen har Thorbjørn fullt fokus på både eleven og hesten, og han forklarer hele tiden hva som skjer og hvordan hesten reagerer på ting de møter på turen.

- Nå står det en traktor der fremme med brøytestikker i skuffen som hesten kanskje reagerer på, for traktorer pleier vanligvis ikke stå parkert der. Kanskje hesten stopper opp og da er det viktig for meg å vise at jeg også ser den og at det er tid og rom å analysere den uvante situasjonen før vi fortsetter turen.

Turen avsluttes ved stallen på den spesialbygde rampen som gjør av- og påstigning på hesten lettere og sikrere.

Den andre eleven som sitter i rullestol er sliten den dagen, og Thorbjørn og assistentene blir enige om at de prøver på en litt kortere tur. Men de ser fort at turen må avbrytes på grunn av dagsformen og at det ikke kommer noe godt ut av å prøve på en lengre tur. Rideturene er ukentlige og da kommer det nye sjanser for lengre turer. 

Bruk av hest i terapi handler ikke bare om å ri. Ikke alle elevene er komfortable med å sitte på hesteryggen. Å stelle hestene, børste dem og være en del av deres daglige rutiner gir elevene muligheten til å knytte bånd til dyrene og utvikle ferdigheter som kan overføres til andre områder i livet.

På gården har de også høner, kalver og sauer som brukes i undervisning. De har tidligere hatt griser, men det var de tvunget til å slutte med på grunn av at de ikke oppfylte nye kriterier for grisehold.

- Hestene utdannes vanligvis til sprangridning eller dressurridning, men hos oss må de formes og tilpasses døvblinde-terapi, forklarer Thorbjørn. 

Dette krever nøye utvelgelse av hester, hvor individene må være rolige og tillitsfulle, samtidig som de må ha evnen til å bære rytteren og respondere på subtile signaler. 

Hester som velges er gjerne litt eldre hester som får god tid til å bo seg inn i sitt nye hjem før de blir trent til sine nye arbeidsoppgaver. Hestene Duracell og Maja som ble kjøpt sist er 18 og 19 år gamle. 

- Den siste hesten hadde vært på rideskole før vi kjøpte den. Da den flyttet inn, så gjorde vi ikke noe på tre måneder så den skulle få tid til å finne sin plass her. 

På den måten blir de tryggere på sine nye omgivelser og menneskene som de samhandler med.

Hesteterapi har vist seg å være en verdifull ressurs for å hjelpe personer med døvblindhet til å få bedre livskvalitet ved å gi dem en arena for personlig utvikling, mestring og glede. Thorbjørn beskriver hvordan en voksen elev, som har ridd i over 30 år, opplever en “dans” med hesten. 

- Jeg er helt overbevist om at ridning er en stor del av den gode helsen han har hatt gjennom livet, sier han.

Thorbjørn har alltid hatt stor hesteinteresse og fikk sin første hest i seks årsalderen. I dag har han hesten Rocky hjemme på gården sin. Han drev med sprangridning i sine yngre dager, men nå rir han bare for moro skyld og kan følge hestens dagsform.  

Han er med i mange internasjonale nettverk der de prater og diskuterer om dyreatferd og spesielt hesters atferd.  

I løpet av besøket på Signo Grantoppen blir det veldig fort klart at de som jobber der er lidenskapelig interesserte i dyr og jobbene de har. 

Signo Grantoppen er en del av Stiftelsen Signo, en norsk organisasjon som tilbyr spesialiserte tjenester til døve, døvblinde og hørselshemmede med behov for tilrettelegging. Signo Grantoppen ligger i Andebu i Vestfold og tilbyr ulike tjenester for mennesker med medfødte eller tidlig ervervede døvblindhet og funksjonsnedsettelser. 

De fokuserer på å gi individuelt tilpassede opplærings-, arbeids- og aktivitetstilbud samt boligtilbud med tilpasset oppfølging. Tjenestene inkluderer også miljøarbeid og rehabilitering, og de ansatte har spesialkompetanse innen tegnspråk og taktil kommunikasjon.

Stiftelsen Signo har ni virksomheter:

• Signo Dokken AS i Bergen
• Signo Konow senter i Bergen
• Signo Vivo i Andebu og Sandefjord
• Signo kompetansesenter i Andebu
• Signo grunn- og videregående skole AS i Andebu
• Signo Grantoppen AS i Andebu
• Signo Conrad Svendsen senter i Oslo og Trondheim 
• Signo Rycon AS i Oslo 
• Signo arbeid og deltagelse i Oslo og Bergen.