Ekte lidenskap

Alle arver noe. Christian fikk øyesykdommen grå stær og en meget sterk interesse for idrett. Som tolvåring deltok han på fotballturneringen Brann Cup for Tertnes I.L. Han hadde ballen fremfor seg, la på sprang, men så ikke motspilleren som kom fra siden…

- Jeg sparket beinet hans, i stedet for ballen, dessverre. Da skjønte jeg at det var over, jeg ville aldri få spille på stadion som Brann-spiller. Jeg hadde kommet i en alder hvor spillet krevde mer hurtighet og frekvens, noe synet mitt ikke hang med på. Det var vondt, for det var selve guttedrømmen som brast den dagen, forteller han tjue år senere inne på Brann stadion.

Vi står riktignok ikke inne på selve gressmatta, men i et av kontorene til Hordaland idrettskrets og Bedriftsidretten i Hordaland, hvor Christian jobber som fagkonsulent. Å komme dit har ikke bare vært enkelt, men at han skulle bli døvblind på veien, det hadde han aldri trodd.

Christian ble fast ansatt for snart to år siden, da hadde han til sammen med arbeidspraksis gjennom NAV, vært i denne jobben i nesten seks år. Han beskriver en flott arbeidsplass med gode kolleger.

- Det beste med jobben min er variasjonen. Jeg begynner ofte dagen med å ha en kjempegod plan for ting jeg skal gjøre, lager meg lister på lister og så blir ting ikke helt som planlagt. Arbeidsdagen forandrer seg hele tiden. Vi er en komplekst sammensatt organisasjon, med veldig mange forskjellige aktiviteter og gjøremål.

Sammen med en kollega jobber han mye med ulike løpsaktiviteter. Han har ansvaret for utleie av en idrettshall, kommunikasjonen med leietakerne og tar seg av avtaleforhandlinger.

- Med hjelp av daglig leder sikrer jeg at alt er på plass med avtalene våre. Jeg svarer på spørsmål og holder kontakt med huseierne. Så har vi dette med organisasjonsoppfølgning, som handler om dialog med ulike lag og svare på lovspørsmål. Eller gjøre rede for opptak, utmeldinger og endringer. Mye papirarbeid med dette, ja-ja, det må bare gjøres.

En gang i uka spiller han bedriftsfotball rett nedenfor kontorvinduet sitt, nøyaktig på samme sted hvor han som guttunge måtte innse at ballen rullet fortere enn synet. 

- Veldig kjekt å være med på, selv om jeg ikke er så glad å heade ballen og ikke alltid hører når folk roper til meg. Jeg prøver å lage mitt spill og være så delaktig som mulig. Okei, la gå, det er mye luft jeg sparker i der ute. Men av og til skårer jeg mål, noen flotte og andre litt mer flaksne. Det viktigste for meg er å delta og holde meg i aktivitet.

Dette har ikke alltid vært en selvfølge for Christian, i 2011 endret livet hans seg brått. Han hadde fått seg kjæreste, flyttet til Aust-Agder og fått jobb i Norges Blindeforbund. Så ble han syk og innlagt på Sørlandet sykehus, hvor han fikk påvist kreft med spredning.

- Da var liksom helvete løs. For meg var det naturlig å dra hjem og få behandling på Haukeland sykehus. Det var hele pakken med operasjoner, cellegift og alt som hører med. Jeg gjør aldri noe halvveis, hvis jeg først skal gjøre noe, da gjør jeg det skikkelig. 

- Det var så mye som skjedde i denne perioden og det var veldig rart for meg, forteller Christian Jensen om tiden da han gjennomgikk behandling for kreft. 

En av risikoene med cellegiftbehandlingen var redusert hørsel. Det fikk Christian fort merke.

- Jeg fikk oppfølgning, men forsto at hørselen ikke ville bli bedre, selv om legene sa noe annet. Jeg måtte inn og ut av høresentralen med masse undersøkelser, for jeg hørte ikke hva folk sa rundt meg. Det var vanskelig å høre mine egne foreldre, det var mye hæ-opplegg på meg.

På trosse av tøffe konsekvenser, var det ingen diskusjon for ham å avslutte behandlingen.

- Jeg har tre nevøer som jeg er ekstremt glad i. Når du er som meg glad i livet og familien, liker å gjøre ting og ha det kjekt med venner, da går man all in samme F-en.

Christian kom seg gjennom kampen mot kreften. Han måtte bruke høreapparat og ble utredet for døvblindhet, samtidig ble han mer engasjert i arbeidslivet igjen. Etter en lang periode med dårlig resultat på jobbsøkerfronten, bestemte han seg for to ting:

- Jeg måtte være med å bygge min egen arbeidsplass og sette et ekstra press på NAV: Ville de at jeg skulle sitte hjemme på sofaen, eller gjøre noe nevenyttig med hjelp av deres tilbud og tjenester? 

Etter hvert fikk han en arbeidspraksis som varte i noen år, samt lønnstilskudd og lese- og sekretærhjelp, som var avgjørende for at han fikk fast ansettelse. I starten av denne reisen kom beskjeden om at han hadde blitt registret døvblind.

- Jeg syns det var rart, for jeg har litt synsrest igjen på venstre øye og noe lyssans på det høyre øyet, med høreapparatene hører jeg litt. Og så ble jeg definert som døvblind, det var veldig underlig for meg. Gjennom Blindeforbundet har jeg blitt kjent med flere døvblinde her i Bergen og snakket mye om deres utfordringer. Og så satt jeg der med et brev fra Ullevål som fortalte at jeg selv hadde blitt døvblind, jeg klarte ikke helt å forstå det. Jeg konkluderte med at, okei, jeg får vel leve med det da. 

- Du hadde ikke tenkt at du kunne bli døvblind?

- Nei, jeg hadde ikke det. Nå i etterkant tenker jeg at bedre informasjon hadde svart seg på mange måter.

- Hva mener du?

- Det er mulig at det var min egen skyld at jeg ikke spurte mer den gangen. Jeg føler likevel at de som holdt på med dette, gikk litt fort i svingene og kom med mange anbefalinger på kort tid. Jeg var jo i en periode hvor det var mye som skjedde rundt meg. Fremtiden min var usikker med jobb og alt. Jeg ville kanskje bli ufør, jeg måtte forholde meg til senskader med dårligere hørsel, det var kombinasjonen syn og hørsel og så videre. Det var veldig mye som fløt rundt i livet mitt...

Christian sammenligner situasjonen sin med pulten til en av sine kollegaer, hvor det er et salig kaos med rot og svære papirhauger.  

- Slik føltes det for meg og, det var mye surr i livet mitt. Jeg prøvde å ha hodet over vann og tenke rasjonelt, men det klarte jeg ikke i perioder. Etter tiden på Haukeland og alle kontrollene, var det litt sånn at nå låser vi døren og hiver nøkkelen, ferdig. Altså, det er ikke en spesiell kritikk mot sykehuset dette, men en bedre oppfølgning i en tid etterpå kunne vært lurt, spesielt når situasjonen ble så kompleks, forteller han og utdyper: 

- Det er kanskje greit nok hvis du «bare» har hatt kreft, noe som i selv er veldig alvorlig og en dramatisk opplevelse for hvem som helst. Jeg tror ikke de fleste forstår hvor vanskelig det er å forholde seg til at man har fått kreft mens man i utgangspunktet har problemer med synet, så blir hørselen dårlig og deretter svikter også kombinasjonen syn og hørsel. Å måtte forholde seg til fire så store utfordringer i en klynge er utrolig vanskelig. 

- Hva kunne gjort «pulten» mer ryddig for deg?

- Jeg tror det hadde vært bra om jeg hadde fått mer hjelp til å systematisere ting. At noen satt papirene i bolker for meg; det som handler om kreft legger vi her, det som dreier seg om syn plasserer vi der, hørsel der borte, mens alt om kombinasjonen legger vi en fjerde plass. Så kunne vi dratt noe ut fra de ulike bolkene for å løse konkret problemer, eller funnet gode sammenhenger.

Christian følte seg på mange måter alene i denne dramatiske perioden av livet sitt. I ulike sammenhenger har han fungert som likemann for Blindeforbundet, en ordning som han selv har savnet da han ble døvblind. 

- Å kunne sitte å prate med en likesinnet, det tror jeg faktisk ville ha hjulpet meg til å forstå mer av den situasjonen jeg hadde havnet i med kombinert syns- og hørselsnedsettelse. For da har man perspektiver fra den personen man prater med, man får ta del i nyttige erfaringer. Man kan stille spørsmål som: «Hvordan gjorde du det? Her sliter jeg litt, hva med deg?» En likemann kunne vært med som en hjelpende hånd for meg.

Tertnes IL er barndomslaget, han er bergenser og holder naturligvis med Brann, men selve hjertelaget er Liverpool. På venstre underarm har han tatovert inn sangtittelen: «You’ll Never Walk Alone».

- Jeg fikk den etter kreftbehandlingen, for da ble denne sangen enda mer viktig for meg. Du vil aldri gå alene, du vil alltid ha med deg noen; i livet, venner, kolleger, sporten, familien. Jeg vil aldri gå alene. På meg har det hatt stor innvirkning som person. Jeg vet at det ikke er farlig å gå bort til noen på gaten å spørre om hjelp hvis jeg skulle trenge det.

- Det har alltid vært Liverpool for meg. Selv om Gerrard snubler, selv om Chelsea skåret i 2016-sesongen og rappet gullet foran oss, støtter vi laget uansett i tykt og tynt. 

Han har vært i Liverpool på Anfield flere ganger for å se favorittlaget sitt, samt en gang på Wembley i London for å se dem mot Tottenham.     

- Jeg ser ikke så veldig mye og bråket rundt blir et sant mæl. Det handler om å være der for meg, å komme inn på stadion, ta del i selve stemning og fellesskapet. Jeg bruker kikkert når jeg sitter der, men får ikke med meg halvparten av det som skjer. Helt greit, jeg mener opplevelsen jeg sitter igjen med er mer verdt enn selve kampen. Bare det å reise til London eller Liverpool, og ta seg en øl før kamp, preike med folk og alt sånt, det er kjempekjekt.

- Når du er hjemme hvordan liker du å se på kampene da? 

- Jeg sitter halvannen meter fra tv-skjermen min hjemme. Da får jeg med meg ganske mye, iallfall mer enn på en stadion. Ikke absolutt alt, men det holder. Jeg er nesten aldri ute på byen lenger. Hvis jeg er ute, drar jeg hjem klokken tolv. Jeg har ikke tatt en eneste nattbuss de siste fire-fem årene.

- Hvorfor?

- Når jeg er på et utested her i byen eller i Oslo, er det så mye støy og bråk at jeg ikke får med meg en døyt av hva folk sier. Jeg gidder bare ikke å sitte i et hjørne, ikke få med meg ting og så vidt se hva folk holder på med. Ofte er det trangt, jeg vet ikke helt hvor jeg kan forflytte meg, jeg ser ikke ordentlig kanter på trinn. Nei, for meg er det mye kulere å sitte hjemme å se kamp med noen venner, da kan jeg faktisk prate med dem ordentlig, uten hele tiden måtte si: «Hæ? Ta å skriv det ned i stedet du…»

Helt fra oppveksten har Christian drevet med ulike idretter, noe som har vært naturlig for ham med to meget fysisk aktive foreldre. At han har drevet mye på med fotball og løping er nok ikke veldig overraskende, men at han skulle drive med vinteridretter som langrenn og slalåm, er kanskje ikke helt forventa av en bergenser.

- Jeg var en habil langrennsløper, trente mye og gikk på rulleski. Jeg fikk være med på landslagssamlinger for funksjonshemmede i Levanger. En periode var jeg hospitant på rekruttlaget. Under Ridderuken på Beitostølen fikk jeg gode resultater og ble spurt om å satse mer. Joda, det var greit nok det, men dette var også noe jeg måtte betale for, det var ikke gratis å satse innen paraidretten.

Han måtte egentlig ha ledsager, samt støtte- og treningskontakt, noe han ikke fikk siden han var over atten år. For å satse videre måtte han bære alle kostnadene selv, noe han ikke hadde mulighet til den gangen. 

Den idretten han har nådd lengst med, er imidlertid goalball. En lagsport som er spesielt innrettet for synshemmede. Spillerne bruker blindfoldere og selve ballen lager lyd. Poenget er å kaste ballen i målet til motstanderne. Taktile linjer gjør at spillerne vet hvor de er på banen. Christian deltok på C-EM i Israel i denne sporten på begynnelsen av 2000-tallet.

- Jeg har aldri hørt om goalball før?

- Nettopp og det er kanskje ikke så rart, for dette var en ganske aktiv sport fra cirka 1999 og til rundt 2008. Cirka ti år før sporten ble nedlagt. 

- Er det ingen som spiller goalball lenger?

- Tja, de som spiller mest goalball nå, er faktisk ikke synshemmede.

- Javel?

- Det er faktisk mest studenter på høyskoler. Ja, det er et paradoks. Jeg har selv instruert i goalball på flere høyskoler. En gang dro jeg og en kollega av meg opp til Sogndal. De hadde sendt mail om at de ville spille goalball og lurte på om vi kunne hjelpe dem. Selvfølgelig, vi pakket bilen og dro av gårde. De kunne ingenting i utgangspunktet og det var kjempegøy å hjelpe dem.

Christian Jensen foran spillerutgangen på Brann stadion. 

Han liker å ha ting å gjøre, samtidig synes han det er digg å slenge seg ned på sofaen og nyte en hel kveld med det han selv kaller god, gammeldags Return-musikk.

- Musikken min er rar til at jeg er 33 år, det innrømmer jeg glatt. Creedence, Eagles, Def Leppard, jada 70-80-tallsmusikk, I love it. Ikke gi meg noe Avicii eller Kygo og hva nå de heter alle sammen, huff, nei takk!

Et år hadde Def Leppard konsert i Skånevik, én av de få konsertene som har vært med dem her i Norge.

- Jeg trålet nettet for å finne billett, jeg er ikke verdensmester til sånt, likevel kom jeg over en kar som hjalp meg. Jeg sjekket busser og sånt, og joda, jeg ville rekke begivenheten. Uten å ha noe overnattingssted dro jeg avgårde, kom meg inn på konserten, fikk meg øl og koste meg stort.

Senere på kvelden vandret han rundt i gatene med band t-skjorte og humøret på topp. Da det ble natt gikk han inn på bygdas hotell og spurte forsiktig om han kunne få slappe av noen timer på en sofa. Svaret var nei.

- Okei, svarte jeg. Kan jeg gå bak bygget å sove en time der da? Nei, det gikk heller ikke. Men hva skal jeg gjøre da? Etter litt sa de plutselig: «Greit, ta den nøkkelen her og gå opp og legg deg.» Jeg fikk et gratis rom og kom meg tilbake til Bergen dagen etter.

- Hvis du hadde fått lov å sove på baksida, hadde du gjort det?

- Ja-ja, helt klart, for jeg har gjort det før, skjønner du.

- Det sier noe om din guts da!

- Jeg har aldri vært skuddredd, for å si det sånn

Paradis for Christian er på fjellet, nærmere bestemt Fløyen og Geitanuken i Åsane. Han trenger bare tursekken med litt mat og kaffe før han er på vei oppover bakkene. På sitt eget fristed nyter han naturen til det fulle med frisk luft og stor utsikt.

- Selv om jeg ikke ser så mye, sitter jeg der og funderer på hva folk driver på med nede på Torgalmenningen. På riktig fine dager kan jeg ta med soveposen og overnatte, thats my day, juhuu!

På fristedet sitt kan han ligge og drømme om nye mål og utfordringer, enten det handler om å bestige Kilimanjaro i Tanzania eller løpe Spitsbergen maraton på Svalbard. To ganger tidligere har han løpt maraton, i New York og Berlin. Begge ganger alene uten ledsager. 

- På Svalbard er det faktisk flere vakter enn løpere. De kjører rundt på firehjulinger med våpen og det hele. På hvert ytterpunkt i løypen må du registrere deg med startnummer og bekrefte at det er deg. Og på ett av de punktene kjenner jeg noen som et år så en isbjørn. Tenk så spektakulært, det hadde bare vært så utrolig gøy å få oppleve noe sånt.   

- Apropos drømmer, hva ville du tatt med deg til en øde øy?

- Oi-oi-oi. Utenom solbriller, liggeunderlag, sovepose og primus, ville jeg tatt med meg en hengekøye. Og så ville jeg lastet ned en haug med podkaster, for det elsker jeg å høre på. Hvis jeg går rundt i byen eller sitter på bussen, tar jeg kjapt ut høreapparatene og setter inn pluggene i stedet for å høre podkast.

- Hva hører du på nå?

- Mye forskjellig, akkurat nå går det en del i politikk siden det er valgår. Jeg hører selvsagt på Fantasy FK og alle Premier League-poddene. Tusvik og Tønne. Utestemmer med Den norske turistforeningen. Vinmonopolets egen podkast faktisk. Og så hører jeg på noe som kommer sjeldent ut, men som er dritspennende: INSIDERpodden med Stein Morten Lier. Fantastisk forteller, som gir levende innblikk fra sin tid i politiet og arbeidet som etterforsker.

- Tenk deg da, på en øde øy med hengekøye og en haug med podkaster, det hadde vært livet altså. 

Fakta om Christian Jensen:

• 33 år og fra Bergen
• Jobber som fagkonsulent for Hordaland idrettskrets og Bedriftsidretten i Hordaland
• Født med grå stær, ble registrert døvblind i 2013
• Fan av Liverpool FC
• Digger Def Leppard
• Deltatt i C-EM i goalball i Israel 
• Har fått Ridderrennets sølvplakett, for femten års deltakelse
• Ønsker å løpe Spitsbergen maraton på Svalbard 
• Anbefaler INSIDERpodden

Intervju i forbindelse med dugnaden mot koronaviruset SARS-CoV-2 i 2020: Savner sitt vanlige liv