Prosjektleder Hege K. Høgmo (t.v) og prosjektmedarbeider Anne Nafstad
Prosjektleder Hege K. Høgmo (t.v) og prosjektmedarbeider Anne Nafstad

Tekst og foto: Bodil Nilsen

I løpet av prosjektperioden har tre personer med medfødt døvblindhet blitt filmet i gjentatte opplæringssituasjoner over en periode på ca. ett år. Casepersonene har ulik alder: Ett barn i førskolealder, en ungdom og en ung voksen. Alle er helt blinde og kommuniserer taktilt, og har ulik grad av funksjonell hørselsrest. Videoopptakene har blitt brukt til å analysere kommunikasjonen med de døvblinde casepersonene. Resultatene ble lagt fram av prosjektleder, Hege Kristine Høgmo og prosjektmedarbeider, Anne Nafstad.

For å fremskaffe kunnskap om opplæring i taktile kulturelle tegn har prosjektgruppen fokusert på følgende områder, der ulike problemstillinger har vært knyttet til hvert av områdene:
 
  • Forhold ved dialogen
  • Forhold ved personen med medfødt døvblindhet
  • Kjennetegn ved personen med medfødt døvblindhet sin måte å engasjere seg på
  • Forhold ved relasjonen
  • Forhold ved situasjonen
  • Forhold ved partner

Gode erfaringer med bruk av videokommunikasjon

En av casepersonene bor langt inn i landet, og prosjektgruppen har derfor benyttet videokommunikasjon for å opprettholde god kontakt med de døvblindes nærpersoner og lokale fagmiljøer. Både fagmøter og fokusgruppemøter har foregått ved hjelp av videokonferanse. På fagmøter har tolker og lærere deltatt, og på fokusgruppemøtene har i tillegg foreldre og ansatte som jobber med den døvblinde deltatt.
 
Casepersonene har blitt filmet i ulike kommunikasjonssituasjoner og filmene har videre blitt sett samtidig av de involverte ved hjelp av videokonferanseutstyr, slik at de sammen har kunnet drøfte og kommentere opptakene. Fokuset har vært å komme fram til mulige svar i fellesskap, og prosjektmedarbeiderne har forsøkt å holde seg i bakgrunnen for at de som kommuniserer med de døvblinde til daglig skal få muligheten til å uttale seg.
 
På grunn av de gode erfaringene med bruk av videokonferanseutstyr vil Høgmo og Nafstad fortsette med å bruke denne teknologien i prosjektsammenheng.
 
– Vi mener at teknologien, slik den har blitt brukt i dette prosjektet, kan bidra til å bedre mulighetene for språkutvikling. Teknologien har også bidratt til at pårørende opplever en nærhet til fagmiljøet, selv om de bor langt unna, sier Hege K. Høgmo.
Tolker fra tolketjenesten i oslo og Akershus. Fra venstre Gøran Forsgren, Tuva Andresen og Torunn Aurstad.
Tolker fra tolketjenesten i oslo og Akershus. Fra venstre Gøran Forsgren, Tuva Andresen og Torunn Aurstad.

Bidrag fra tolketjenesten

Tolketjenesten i Oslo og Akershus, samt 2 frilanstolker har også bidratt i prosjektet. Tolkene Tuva Andresen, Torunn Aurstad, Gøran Forsgren, Kari Shjøll Brede og Lene Marie Nilsen har gitt opplæring i taktil kommunikasjon til nettverkene rundt de døvblinde, og tolkene har også vært med og drøftet innholdet i videoopptakene, samt deltatt på fokusgruppemøter og fagmøter. Tolkene deltok på avslutningen av prosjektet og presenterte flere eksempler på kommunikasjon med casepersonene.

 
Tolkenes rolle har særlig vært å videreformidle til nærpersonene, hva de tror at de døvblinde har sagt. For å kunne gi et best mulig bidrag har tolkene sørget for å få bakgrunnsinformasjon om de døvblinde. Tolker har et godt utgangspunkt til å kommunisere med døvblindfødte, fordi de har en større sensitivitet til å oppfatte tegn enn de fleste andre.
 
Gøran Forsgren forteller om en tur der han og en av casepersonene gikk i en park og opplevelsene rundt dette. På forhånd hadde den døvblindes mor informert tolken om at han var veldig opptatt av nøtteblanding. Han brukte å strø nøttene utover og kjenne på de, og deretter sortere de ulike nøttesortene hver for seg. Tolken tenkte at hvis dette var viktig for den døvblinde kunne begrepet ”nøtteblanding” overføres til andre settinger også. I løpet av turen kom de til en bygning med en stor dør med mange ornamenter på. Den døvblinde kjente på ornamentene, og samtidig beskrev tolken det som var på døren, taktilt på ryggen hans. Etterpå snur den døvblinde seg og sier ”nøtter”. Tolken oppfatter det som at den døvblinde mener noe mer enn ”nøtter” i ordets forstand. Tolken sier derfor: ”Jeg ser du sier nøtter. Synes du det var mye spennende på denne døren?” Den døvblinde smilte fra øre til øre, og tolken oppfattet det som at han var lettet over å bli forstått.
 
Døvblindfødte bruker ofte mimetiske gester. De tar utgangspunkt i noe de har opplevd og lager tegn ut fra dette. Senere kan disse tegnene overføres også til andre sammenhenger. ”Nøtteblanding” oppleves som interessant og meningsfullt for den døvblinde, og blir derfor et tegn. Tegnet blir senere overført til den taktile opplevelsen med døren. Det var ikke ”nøtteblanding” han kjente på døren, men det var ”som om det var nøtteblanding”, og denne overføringsverdien, mener tolkene det er viktig å være bevisst på.
Deltakere på fagdag og avslutning av forprosjektet \
Deltakere på fagdag og avslutning av forprosjektet \

Språk under utvikling

Anne Nafstad og Hege Kristine Høgmo er opptatt av at språket er noe som er under utvikling.

 
– Hvis vi begynner å diskutere om noe er språk eller ikke, ødelegger vi betingelsene for språkutviklingen. Det sentrale er om andre oppfatter ytringene dine. Språkutvikling er en kontinuerlig prosess, sier Nafstad.
 
Høgmo og Nafstad viste flere videoeksempler fra prosjektet. En av videoene viser en jente som skal ut og ri. Hun har en fast dag i uka hvor hun rir, og når hun får hjelp til å ta på yttertøy oppfatter hun raskt at hun skal ut å ri. Hun sitter i rullestol og mens hun får hjelp til å ta på sko begynner hun å gjenskape ridesituasjonen og mimer handlingen ”å ri” (mimetisk representasjon). I denne sammenhengen ble det tatt opp at det kan være lettere å utvikle det som kalles aktiv ikonisitet enn passiv ikonisitet. Aktiv ikonisitet vil si at man aktivt viser hva man bruker et ikon til, for eksempel hvis man vil ”drikke”, så løfter man ”glasset” til munnen – handlingen mimes. Passiv ikonisitet vil si at handlingen ikke mimes, den har i stedet et konvensjonelt tegn.
 
 
Unngå begrensende faktorer
I kommunikasjon mellom en person med medfødt døvblindhet og en seende/hørende er det risiko for at sistnevntes bruk av taktile tegn er for nært tilknyttet den seende/hørendes perspektiv på språk. Hvis ikke partnerens bruk av tegn stemmer overens med det som er i fokus hos den døvblindfødtes oppmerksomhet og med hans/hennes grunnleggende kroppslige forankrede begreper, vil ikke tegnene kunne forstås. Noe av formålet med prosjektet har derfor vært å ta hensyn til disse begrensningene og forsøke å planlegge kontekster for læring som motvirker dem.
 
I tillegg til fagpersoner fra det norske fagmiljøet, deltok også fagpersoner fra Danmark og Nederland på fagdagen.
 
Dersom de får støtte og midler til videre prosjekt ønsker prosjektgruppen å gå videre inn i tematikken over et lengre perspektiv, og med flere involverte døvblindfødte fra ulike deler av landet. De ønsker også å fortsette samarbeidet med andre prosjekter. I prosjektet har de samarbeidet med Kari Schjøll Brede og hennes prosjekt ”Bua mi”. Et samarbeid som har vært givende, siden innfallsvinklene utfyller hverandre. Prosjektgruppen ønsker også å fortsette samarbeidet med tolkene.
 
Flere prosjekter om taktil språklighet
Prosjektet ”Døvblindfødte menneskers vei inn i språket” er ett av flere prosjekter om taktil språklighet og medfødt døvblindhet.